Reisebrev fra Ghana skrevet av Rebecca Korten, utvekslingselev i Ghana 2010/2011.

Det var alltid en stor drøm og ta et utvekslingsår andre året på videregående. Da tiden nærmet seg var det ikke noe tvil om at jeg ville ut og oppleve noe totalt nytt. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bestemt for et land jeg nesten ikke hadde hørt noe om. Jeg søkte og ble ganske raskt godtatt av YFU. Så kom tiden med venting og forberedelser. Mange tanker svirret rundt i hodet mitt. Hva ville jeg oppleve neste år? Jeg hadde ikke så mange konkrete forventinger, jeg ville helst ikke gjøre meg for mange forhåpninger som siden kunne bli til skuffelser, men jeg håpet at jeg ville komme til en familie som ville ta meg imot med åpne armer og ta meg inn i familien, som deres egne datter og søster.

Så var plutselig tiden inne for å si farvel til familie og venner i Norge og sette seg på flyet i retning Ghana. Etter lang flyreise kom vi fram til en bekmørkt Accra, hovedstaten i Ghana, bare gatelys, billys og lys fra hus viste at dette var et land med et rikt folketall.

På flyplassen var det første jeg så en sort skilt hvor det sto ”AKWAABA” som betyr velkommen på en av de mange lokalespråkene i Ghana. Da vi kom ut av flyplassbygningen slo en strøm av het luft oss imot. Selv om det var kveld var det mye varmere enn en vanlig sommerkveld i Norge. Vi fikk en hjertelig velkomst av YFU representantene og ble kjørt til våre nye hjem. Ute på gatene, spesielt ved trafikklysene, var det mange mennesker som solgte varer til folk i de ventende biler. Alt fra kjeks, sjokolade og frukt til fotballer, sykkelhjul og bøker ble solgt. Selgerne hadde varene sine i kurver eller lignende og båret dem på hodet. Av og til ble det konkurranse blant dem som hadde de samme varene. Vi kjørte også forbi frodige landskap med palmer, fargerike blomster og innsjøer. Jeg la merke til at denne delen Ghana var preget av både rikdom og fattigdom som er veldig ulikt fordelt.

I det nye hjemmet mitt ble jeg godt tatt imot av min ghanesiske familie. Jeg knyttet fort sterke bånd til min lille søster og vi ble uatskillige resten av året. Vertsfaren jobber hele dagen med sitt installasjonsfirma for elektrisk infrastruktur, mens vertsmoren er hjemmeværende med ansvar for huset, matlagingen og barna, noe som er en svært vanlig arbeidsdeling i Ghana.

De første dagene viste familien min byen vi bodde i og nabolaget. Overalt jeg gikk kunne jeg høre folk som ropte obroni, obroni som betyr hvit menneske på twi. Små barn kom ofte løpende til meg for å gi meg en klem. Det var så ikke ofte de så et hvit mennesket i denne byen. 

På skolen ble jeg fort kjent med klassekameratene mine, de var alle veldig nysgjerrige og spurte utallige spørsmål. Det var første gang de hadde hatt en utenlandsk student på denne skolen. Mest av alt var de veldig fascinert over håret mitt som de likte å ta på, siden i Ghana må alle jenter og gutter klippe håret kort når de går på skolen.

Det var enkelt å få nye venner. En av dem som jeg fikk god kontakt med var Abiba, en jente på min alder. Vi fant rask en felles tone og har i løpet av tiden jobbet sammen med skoleoppgaver, besøkt hverandre og blitt ellers gode venner. Jeg likte skolen godt, med unntak av holdninger til fysisk straff. Hvis man gjorde noe feil i klassen, var det å snakke når læreren snakket, svare feil på spørsmål eller stryke på prøver, fikk man to, tre, fire opptil ti piskeslag. Engang fikk jeg selv oppleve det, som var en skremmende opplevelse ....., og  en erfaring for livet.

Noe annet jeg merket var hvor mye landet var preket av kristendommen. På busser, biler og små butikker kan man se kristelige slogan  som  ”God bless you”, Jesus is my Lord” og ”God is our saviour”.

Familien min gikk hver søndag til sin kirke, kledd i fargerike, tradisjonelle drakter. Hele søndagen kunne en nesten ved hvert gatehjørne høre lyden av sang og musikk fra de mange kirkene rundt omkring. Også på markedene var det prester som gikk rundt med mikrofon og høytaler og preket til befolkningen. På skolen hadde vi to ganger i uken samling om morgenen hvor vi ba en felles bønn og sang Ghanas nasjonalsang.

Mitt år er nå snart omme. Det har gitt meg minner for livet. Jeg har opplevd et land full av motsetninger, fargerikt det ene øyeblikk, trøstesløs i det andre, praktfulle bygninger, lange hvite strender, omringet med palmer på den ene siden, skitne søppelfylte gater på den andre, tørketider i noen måneder og regnsesongen i andre, et land som er preget av korrupsjon og et folk som likevel er stolt av landet sitt og som alltid har et stort hjerterom med husrom til alle som kommer. I Ghana blir du alltid møtt med et vennlig, åpen smil og velkomstordene ”akwaaba”.