Reisebrev fra India skrevet av Emma Gerritsen, utvekslingselev i India 2009/2010.

Det var en kald november morgen da et viktig valg ble tatt. Et valg som kom til å åpne en hel ny verden. Jeg hadde bestemt meg for å dra et år på utveksling til India med YFU. Søknaden ble fylt inn på 1,2,3 og med ett klikk var den sendt av gårde til hovedkvartalet av YFU - Norge. Ikke lenge etter ble jeg akseptert som utvekslingselev og første student til det fjerne landet alle har hørt om, men få har vært. Det var en gyllen sjanse til å oppleve noe nytt og spennende.

Først i mars fikk jeg kontakt med vertsfamilien og hoppet minst en meter i været av glede. Noen få måneder senere satt jeg på flyet på vei til India. Det hadde ikke gått opp for meg enda at jeg etterlot den kjente og trygge tilværelsen.

Solen gikk ned og mørket falt på andre siden av kloden. Søvnen tok meg igjen og jeg duppet av. Det tok ikke lang tid før solen viste sine første stråler og vekket meg brått. India! Jeg var på vei til India! Ordet hadde noe mystisk over seg. Noe ukjent.

En vegg av fuktighet og varme kom oss i møte da vi satt våre første skritt på indisk jord. Hvor mange flere skulle komme kunne ingen si med sikkerhet.

Det luktet en blanding av røkelse, svette, rengjøringsmiddel og krydder i de indiske gatene. Det var støvete og fuktig. Søppel lå overalt. Fattigslig kledde mennesker lå på bakken og hvilte seg. De var gråe av støvet og svarte av sola. Like ved kunne man se menn kledd i stilige dress med slips og koffert og kvinner med fargerike sarier som så etter unger. Det lå en tung og tett smog over hele byen som gjorde det vanskelig å puste, og skjermet for sola.

De første dagene tilbrakte vi i hovedstaden Delhi. Vi var omgitt av falleferdige bygninger på alle sider. Strømledninger slynget fra den ene bygningen til den andre. Trange gater med små butikker var overalt å finne. Hvor hen man så var det mennesker; i støvet, rundt hjørnet, bak deg, foran deg. Det tok ikke lang tid før en strøm av tiggere, både barn og voksende, løp etter oss og grep oss i skjorta. De fleste hadde skitne filler slengt rundt kroppen og var enorm magre. En sverm av fluer plaget dem støtt. De tryglet om penger.

Et orkester av horn var å høre. Indere er svært glade i å bruke hornet, og på mange lastebiler, samt riksjawer og auto - riksjawer står det skrevet Blow Horn Please.

Et tempel besøk ble avlagt i Isckon tempel og en Hare Krishna seremoni sto på programmet om kvelden. Det var en fascinerende opplevelse. Menn med smale skuldre og stramme bukser, og kvinner i fargerike klær strømmet inn som maur på en maurtue. Barn løp rundt. Noen satt mens andre sto og klappet i takt eller utakt med musikken. Stadig ble det sunget "hare krishna, hare rama". Flere var i transe. Menneskene var små og lett bygget. Denne opplevelsen beskriver India som et land og folk. Stressnivået er lavt og tid er ikke særlig viktig. Religion utgjør en stor del av hverdagen, og familien blir prioritert før alt annet. Det hersker en organisert kaos i landet. Hvis man kan kjøre bil i India, så kan man kjøre bil overalt i verden! Det er noe dramatisk ved folket, og alle ytterpunkter er å finne med lite imellom. India er meget ekstremt på alle områder, og ikke minst intimt.

Etter sammenkomsten i Delhi dro vi til hver vår vertsfamilie. Min lillesøster ønsket meg velkommen med en blomsterkrans (det er en indisk tradisjon), og nesten alle familiemedlemmer stakk innom i løpet av de første dagene. Det var utrolig hyggelig, og allerede ved første møtet kunne begge parter si med sikkerhet at vi kom til å ha en fantastisk tid sammen.

Første skoledag ble jeg kjent med Rinny Rebecca. Fra første stund var vi som to frø i en ert. Skolesystemet er en annen enn det vi er vant med i Norge. Lærerne har betydelig overhånd og krever respekt. Det siste ordet er deres, om det nå er rettferdig eller ikke. Slag blir delt ut uten omtanke. Det er rart hvor fort man blir vant til det.

Temperaturen sank litt etter monsuntiden og fuktigheten forsvant ut av luften. Etter den første eksamensperioden dro vi på ferie til Goa. Enorme sandstrender strakte seg så langt utover man kunne se og i horisonten skimtes fraktskip. En lett regn skylte bort sanden. Vi gnei tærne i sanden og lekte i bølgene. Sjøluften trengte gjennom neseborene. Det var en herlig tid. Utover kvelden ble vi sittende på strandkanten og så sola synke ned i havet.

I løpet av året reiste vi en del til fjells sammen med kusiner og fettere, onkler og tanter.                                                                                                

Også høytider slik som Dewali, Dusshera og Holi sto på kalenderen. I vintermånedene finner også de fleste bryllup sted på grunn av det behagelige klimaet. Vi fikk være til stede i et arrangert giftermål. Bruden var stønnende vakker i brodert lengha og smykker fra topp til tå. Hele kvelden poserte ekteparet foran kameraet, mens de gjestene utførte bangera feilfritt i takt med punjabi - musikken som dundret i bakgrunnen. Vrikkende hofter, ristende skuldre og svingende armer fylte dansegulvet. Indere er generelt sett gode i å danse, det kan sies med sikkerhet.

I slutten av desember ble alle utvekslingselevene innkalt på samling, og vi tilbrakte fem strålende dager med hverandre. Like dans som i slutten av utvekslingsoppholdet vårt.

Vertsmoren min og jeg hadde et godt forhold til hverandre og båndet ble forsterket av lange samtaler på natt, såpeoperaer, maling og en dokumentar om barns rettigheter.

I slutten av februar tok skoleåret slutt. Nå fikk vi sjansen til å jobbe frivillig i en selvvalgt institusjon. Jeg tilbrakte tiden på en skole der jeg fikk være engelsklærer for de minste klassene, samt følge et broderingskurs sammen med godt voksne jenter. Det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Hver dag passerte jeg slumområder og søppelfyllinger. Unger slepte en plastikk sekk etter seg der de samlet gjenvinnbart avfall. Gatehunder og kuer forsynte seg med resten. Kvinner og menn med forvokste kroppsdeler satt og tigget i den steikende sola, mens små barn gikk rundt ved trafikklysene og solgte blader, penner og diverse. På andre siden av gaten sto prektige hvite villaer med minst tre biler av merket BMW parkert. Det er rart hvor fort man blir vant til det. Skremmende... Man kan ikke utenom de enorme kontrastene. Korrupsjonen er hovedgrunnen til at mer enn 40% av befolkningen lever under den absolutte fattigdomsgrensen, og i tillegg er det 50 millioner barn som utfører barnearbeid. Nye lover og regler gir likevel en lys framtid for landet.

India -eventyret tok slutt før man kunne si ordet av det, og snart trillet jeg den overfulle kofferten inn på flyplassen igjen. Det var natt til den 10. mai da flyet satt kurs mot Norge. Moderne bygninger og gatelys var de siste glimt av India. Landet utvikler seg fort, og det er ikke lenge før det er på linje med vesten.

Da jeg steg ut av flyet igjen 12 timer senere var det som om jeg for første gang i mitt liv kunne puste. Jeg fikk en overdose med oksygen og fortalte det flere ganger på veien til bilen.

Snøkledde fjell kunne skimtes i det fjerne. Gresset begynte å spire og de første hvitveis tittet frem. Gårder og åkere strakte seg utover. Alt var stille, musestille. Det var ikke en levende sjel å se. Velkommen til Norge…

Det så ut som om tiden hadde stått stille her hjemme. Ingenting hadde forandret seg, og India ble raskt seende ut som en drøm. For uvirkelig til å være sann…